Lekene kom i skyggen av den store verdensutstillingen, og idretten fikk liten oppmerksomhet. Det var få tilskuere, og øvelsene var spredt over et tidsrom på fem måneder. Begrepet «olympiske leker» ble nesten ikke brukt, og mange utøvere var heller ikke klar over at de representerte sitt land i OL.
Kvinner deltok for første gang - i golf, tennis, krokett, dressurridning og seiling. Noen av grenene var demonstrasjonsøvelser / aktiviteter i forbindelse med utstillingen.
Lekene hadde ikke fått konkurransemønster med faste, utvalgte øvelser. Arrangøren hadde innflytelse på aktivitetsnivået helt fram til Stockholm i 1912.
Charlotte Cooper (29) fra Storbritannia vant tennisturneringen og ble tidenes første olympiske mester for kvinner. Hun spilte kampene i fotsid, hvit kjole med lange ermer og stramt belte. Charlotte spilte aktiv tennis til hun var over 50 år og døde i 1966, 96 år gammel.
Norge var med i OL for første gang, med to utøvere i friidrett og en skyttertropp. Ole Østmo og Ole Sæther (Oslo), Tom Seeberg (Ulefoss), Helmer Hermansen (Stange) og Olaf Frydelund (Halden) var de første nordmenn som vant olympiske medaljer. Karene fikk sølv i frigevær.
Individuelt var Carl Albert Andersen (Oslo) førstemann - statistisk sett. Han fikk tredjeplass i stavhopp, men ingen medalje. Samme Andersen - også kalt «Flisa» - fikk senere OL-gull i gymnastikk / troppsturn.
Nye idretter: Roing, seiling, ridning og fotball.